Arkiv mned: februar 2014

UØNSKET!

23.02.2014 @ 02:07 i Blogg 11 kommentarer

Dette innlegget har jeg tenkt over en hel uke. Jeg har vert usikker på om jeg i det hele tatt skulle poste det eller ikke, men til syvende å sist så vil jeg kunne få ha min utblåsning en plass.

Uvennskap med noen er ikke koselig i det hele tatt, å enda mindre koselig er det når uvennskapet er innenfor familien. Så langt det lar seg gjøre, så gjør jeg alt jeg kan for å være venner med alle. både venner og familie. Men hvis noen krysser grensen min veldig så har jeg ikke lett for å tilgi igjen uansett om det er venner eller familie. Det skal mye til for at jeg skal bli så sint at jeg ikke vil snakke med en person, men når det først skjer så har jeg en ordentlig grunn til å være sint. Å hvis vi skal holde emnet til familie så har dette skjedd med 2 ganger de siste 2(?) årene.

Jeg har hele tiden sagt "jeg kan tilgi, men jeg kan aldri glemme". Å det kommer jeg til å stå ved for resten av mitt liv. Så hvis noen har krysset denne grensen min  kraftig, så må denne personen virkelig vise meg at han/hun vil ha min tilgivelse før jeg tilgir. Men når man snakker om familiesammenkomster så går det fint ann å oppføre seg som voksne folk å faktisk ha det hyggelig til tross for at man ikke er venner.

Jeg har tilgitt den ene personen som såret meg på det aller sterkeste, og jeg regner med at personen vet at jeg aldrig kommer til å glemme hendelsen. Denne personen kom ikke til meg å ba om tilgivelse, men viste meg på en måte allikevel at h*n ville sette en strek over det hele å faktisk kunne være den familien vi burde være. Det er iallefall det jeg har tenkt om saken, men hva personen ville, tenkte kan egentlig være likegyldig nå, for vi går godt overens igjen.

Når det gjelder den andre personen som jeg har holdt avstand ifra i hele 2 år nå, så har ikke h*n vist meg noen som helst interesse for å verken be om unnskyldning eller sette en strek over noen ting. Tvert om så har personen vist meg at jeg virkelig er uønsket. Å ikke bare uønsket, men uønsket på det sterkeste. Å det kan jeg konkludere med etter forrige helg.

I å for seg så er det ikke mitt tap om ikke personen vil få gjort opp det som er, til tross for at vi er i ganske nær familie. Jeg stilte opp for personen når enn h*n trengte meg, hørte på problemer som h*n hadde, trøstet osv. Vi lo sammen, hadde lange samtaler, festet sammen. Men plutselig sto jeg tynnkledd etter en fest utenfor døra i sprengkulde å regn, og lang vei hjem. Enkelt å greit fordi at jeg ble kastet ut av personen. Personen som skulle være et familiemedlem som brydde seg om meg å ville "beskytte" meg, h*n gjorde stikk motsatt å kastet meg ut. Hadde jeg hatt bare en liten tanke om at jeg gjorde noe galt denne kvelden for å fortjene behandlingen så hadde jeg allerede dagen etter bedt om unnskyldning, men jeg gjorde ikke noe galt, å iallefall ikke så galt at jeg skulle få en slik råtten behandling.

Men vi har møttes på familiesammenkomster etter hendelsen. Å jeg har vert hyggelig å grei. Jeg har pratet som om ingen ting har skjedd for å holde familiefreden. Både på nasjonaldagen, familiemiddag, julefrokost og familiebursdag. Det er vel de 3-4 gangene vi har møttes etter hendelsen for ca 2 år siden, men vi har da klart å hygget oss allikevel selv om vi ikke har vert "venner".
Toppen av kransekaken var for en uke siden, en uke siden som jeg kommer til å ha på minnet for resten av livet. For toppen av denne kransekaken såret til og med mere enn det å bli kastet ut i sprengkulda for 2 år siden. H*n hadde nemmelig 30 årsdag for 1 uke siden, og hele familien var invitert til fest. Hele familien bortsett fra meg å mine barn. Å jeg spør meg selv om hvordan h*n kan ha hjerte til å invitere alle sammen bortsett fra oss når det er en slik stor familie fest...

Feilsteget var stort, å jeg vet ikke om jeg noen gang kan tilgi noe slik som det... Verken fra h*n som ikke inviterte, eller resten av familien som ikke sa noe på mine vegner. For alle sammen hygget seg til utpå natten, og for alt jeg vet så streifet ikke tanken dem en eneste gang om meg og mine barn som ikke var invitert. Rett å slett uønsket!

Til tross for alt, så kommer du til å få inbydelsen til mitt bryllup når det kommer, for jeg kommer iallefall ikke til å invitere hele familien bortsett fra 1 person. For jeg har iallefall et hjerte å et hode som tenker mere voksent enn som så. Til tross for at vi ikke er venner, så kommer vi til å være i familie for resten av livet allikevel. Å siden du ikke har gjort noe alvårlig kriminelt så ser jeg ikke grunn til å ikke ta deg med på familiehygge. Jeg synker ikke like lavt!

Dagens utblåsning!

Huttetuu 

HVA HAR SKJEDD DEN SISTE TIDEN?

21.02.2014 @ 22:56 i Blogg 3 kommentarer

Hei kjære lesere. Nå tenkte jeg at det var på tide med en oppdatering slik at ikke oppdateriengen blir så alt for lang haha.

Som dere sikkert husker fra mine forige innlegg så er min kjære enda nede i Hellas. Det er utrolig tungt for meg å sitte så langt borte fra han, å spesielt så lenge. Hadde det vert snakk om 2-3 uker så hadde det vert noe annet, men over 5 uker så begynner det å bli i meste lagret. Til tross for at vi er langt fra hverandre så går det greit med meg. Jeg får daglig snakke med Dimitris på skype, og rett som det er så får jeg tilsendt bilder av han. Som de dere ser over her. 
På ene bildet viser han fram den store å gode salaten sin der, for mannen min elsker nemmelig salat. På et annet bilde er han barnevakt for unkelbarnet sitt å sitter å koser seg med guttungen i armkroken <3 På et bilde måtte han jo vise meg at han får trenet litt der nede også. Å på et bilde måtte han bare vise meg yndlingskaffen min som ikke selges her i norge...
Å på Valentinesdagen ble billetten hannes hjem tilbake til Norge bestilt. Så nå er det full nedtelling på gang. Han kommer hjem 21. Mars. Å jeg kan nesten ikke vente med å få hive meg om halsen hans å gi han verdens beste klem å kyss <3




Forige helg fikk jeg å min søster et innfall. Jeg ville skifte farge på håret mitt, å vips så var jeg blitt blondie. Henriette å Inge-Aleksander synes det var fint, men de var begge enige at de synes mammaen skulle skifte tilbake til den andre fargen igjen haha. Får håpe at det bare er en vanesak, for å skifte farge igjen har jeg nemmelig ikke penger til. Men nå har jeg heldigvis ikke hørt mere snakk om det håret mitt, å det er jo bra. Foresten som dere ser på det første bildet så bruker jeg å min søster å ha det gøy på cam når vi snakker med Dimitris og Nikos.



På Onsdag 19. Februar ble min søster Karoline endelig 18 år å myndig. Så da spurte mamma om ikke vi skulle ta oss en jentetur på byen vi tre. For det var jo tross alt lillelørdag haha. Vi dro først på Orion for å spise en pizza, og etter det dro vi på et par plasser for å ta oss ei øl/cider. Lenge siden jeg har fliret så mye som jeg gjorde den kvelden haha. Veldig koselig hadde vi det <3

En dag satt jeg å snakket med Nikos å Dimitris på skype. Jeg fortalte Nikos om den fantastiske sjokoladen Kvikk Lunch som Dimitris er så glad i, og da sa Dimitris til Nikos at den minnet om en sjokolade som Dimitris brukte å spise da han var liten som heter Kitkat. Sendere på dagen da jeg å Karoline var ute for å handle, så kom jeg helt tilfeldigvis over denne kitkat sjokoladen på en butikk å da måtte jeg jo bare ta bilde for å vise Dimitris å Nikos at vi har den her også.


I dag var det karneval i barnehagen til Henriette, å fikk dra i barnehagen som den prinsessa hun er <3 Å som alltid liker hun å posere forran kamera slik at mamma kan ta bilde. Hun hadde hatt en kjempeflott dag i barnehagen i dag med godter, pølser og brød, sang og dans. Så hun hadde masse å fortelle da hun kom hjem fra barnehagen.

Tilslutt må jeg jo bare vise fram det søte bildet som Dimitris sendte meg her om dagen. Han er virkelig drømmeprinsen min, og sammen skal vi få mange fantastiske år sammen <3

Om du leser bloggen min å liker å se oppdateringer, så trykk på liker knappen.

Huttetuu










 

VALENTINE'S DAG PÅ SKYPE

14.02.2014 @ 15:53 i Blogg 2 kommentarer

Slik blir det dette året siden Dimitris er i Hellas på Valentine's dagen. Så vi skal være på skype med hverandre til vi legger oss i kveld.

Jeg liker veldig godt Valentine's dagen selv om jeg ikke så ofte har fått overaskelse selv på disse dagene. Tror nok det har med å gjøre at jeg selv elsker og overaske. Å når jeg har vert singel på Valentine's dagen så har jeg brukt tid på å sette pris på de gode vennene jeg har. De er ikke mange, men de få jeg har er ekte <3

I år har jeg satt sammen flere overaskelser til min kjære. Men jeg kan desverre ikke vise dere siden det skal være en overaskelse til kjæresten min kommer hjem ifra Hellas. For jeg vet jo at Dimitris også leser bloggen min, å da hadde jo overaskelsene blitt ødelagt hvis jeg hadde lagt det ut her.
Men jeg kan si det jeg sa til Dimitris da. Han skal få en gave hos meg når han kommer, og den er veldig myk og søt. andre hint er at det er noe som han kommer til å ta vare på for resten av livet. Noen som vet hva det kan være? :P

Jeg har også en annen overaskelse til han. Og denne kommer til å være hard å rørende (tror jeg).
I tillegg har jeg jo sefølgelig planlagt i detalj om hva vi skal gjøre når han kommer hjem, selv om det er enda lenge til han kommer hjem igjen.

Sist men ikke minst. Jeg har laget en overaskelse som han fikk i dag. En overaskelse som jeg kan gi han selv om han ikke er her. Å den skal også dere få se :) 

 

Så, hva gjør du i dag på valentine's dagen?
Å har du en ide om hva mine overaskelse for Dimitris kan være?

Huttetuu 

HÆPPI MORSDAG!

09.02.2014 @ 22:44 i Blogg 0 kommentarer

I dag er den store dagen for alle mødre sies det, nemmelig morsdag. Men for meg har jeg ikke tenkt noe spesielt over at dette var en morsdag pga alt som foregår rundt meg for øyeblikket. 

Når sant skal sies så synes jeg helt egentlig at morsdag er noe tull i grunnen. Vi får jo fine tegninger av barna våre hele året, å kyss/klemmer får man aldri nok av hver eneste dag. Å noen ganger ellers iløpet av året så får jo mammaen seg en liten overaskelses frokost på sengen, eller en ekstra god middag servert.
Så hvorfor har vi da denne dagen som vi kaller for morsdag?

Hadde Dimitris vert hjemme i Norge sammen med oss nå, så hadde jeg nok fortalt han at det er morsdag i dag. Å jeg hadde nok også fortalt han hva barna bruker og gjøre for mammaen sin på en morsdag. Man kan sefølgelig lage seg egene tradisjoner på hva man gjør på akkurat denne dagen. Men da jeg var lita så handlet det om å lage en fin tegning til mamma på morgenen mens pappa stelte i stand frokost som vi skulle gi henne på sengen. Å dette synes jo vi barna var kjempestas. Så for barna sin del er det nok veldig fint med morsdagen. Men for oss mødre tror jeg egentlig denne dagen er akkurat like mye verdt som resten av dagene i året. Nettopp fordi at vi er sammen med barna våre hele tiden, og nyter hver dag like mye.

Men dette året ble jo som sagt veldig spesielt. Jeg å barna har ikke snakket noe om morsdagen i dag, det har bare vert en vanlig dag som alle andre normale dager. For barna er ikke store nok enda til å stå opp å lage mammaen frokost på sengen alene enda, å ikke hadde de noen til å hjelpe dem med det heller. Så denne dagen er en dag vi heller har brukt til å tenke på pappaen til Dimitris som forlot så brått for bare 3 dager siden. Også tenker vi masse på Dimitris som vi alle savner allerede. 

Å i går kveld satt min sønn sammen med meg å klippet i papir. Han klippet ut et hjerte fra det kritthvite arket sitt å gav det til meg. Så sa han at dette kunne jeg få å skrive noe fint til Dimitris på til han kommer hjem. Resten av arket som han holdt i hånden, som nå var som en hjerteramme sa han at han selv ville pynte på å gi til Dimitris når han kommer hjem. Så akkurat nå tenker vi alle 3 mere på hvor heldige vi er som har Dimitris i livet vårt, så kan morsdagen vente til neste år. Den store morsdagen altså, for selv føler jeg at jeg har morsdag hver dag siden jeg er så ufatterlig heldig med å få være mamma til mine 2 småsjarmører. Å klemmene og kyssene jeg får fra dem hver eneste dag betyr så utrolig mye mer enn en gave en spesiell dag i året!

Huttetuu

OPPDATERINGER PÅ GODT OG VONDT

08.02.2014 @ 21:39 i Blogg 9 kommentarer

Nå er det lenge siden jeg har blogget. Ja faktisk så lenge siden at folk sikkert tror at jeg har sluttet. Men jeg har rett å slett bare hatt en pause. Jeg kommer nok sikkert til å fortsette pausen i den forstand at jeg ikke blir å blogge hver eneste dag, men når jeg kjenner at jeg har overskudd til å sette meg ned å lage et blogginnlegg.

Jeg har jo begynt i jobb nå. 3 dager i uken er jeg i praksis på et Hotell her i Bodø. Grunnen til at jeg er på et hotell å jobber er fordi at jeg studerer reiseliv. Jeg stortrives veldig godt på jobben, men siden det er såpass lite som det er, så er jeg for det meste ilag med vaskeren å vasker hotellrom for tiden. Å det tar veldig på kroppen min siden jeg fra før av er veldig plaget med rygg, skuldre å nakke. Men jeg står på, så hånderer jeg de ekstra smerter jeg har når jeg kommer hjem.

Foresten, hvis dere skal til Bodø å ligge på hotell, så vil jeg annbefale City Hotell. Lite er det, men kjempekoselig. Også er det ikke så dyrt heller ;)



Hver Mandag er jeg på turning med jenta mi. Hun stortrives veldig godt på turning. Å gutten min er på fotballtrening samme dagene. Så på mandager er det full rulle som dere skjønner. 

Med studiene mine går det desverre ikke så bra for tiden. Er rett å slett så gåen etter jobb, at den lille energien jeg har igjen bruker jeg på barna mine og avslapping. Å de 2 ukedagene jeg ikke jobber bruker jeg til å sove ut siden jeg sover dårlig om natten for tiden.Det tar jammen på å ikke få sove før 2-3-4 tiden om natta for så å stå opp igjen imellom 7 og 8 på morgenen.

Den 31. Januar fikk bestevenninna mi bebi. En helskjønn liten gutt med navnet William. Så jeg var å besøkte henne å bebien på sykehuset 2 ganger før de dro hjem. Jeg har desverre ikke fått dratt å besøkt de etter at de kom hjem, men det er fordi at jeg ikke har bil til å kjøre dit. Kjenner at lysten for å sette meg på en buss er veldig liten, men hvis jeg ikke får meg ny bil snart, så blir jeg nok å ta bussen allikevel for å besøke dem.




Foresten så hadde jeg mitt første SKIKKELIGE uhell da jeg skulle vaske klær. For Dimitris sin godgenser likte nemmelig IKKE vaskemaskinen, å sjokket ble veldig stort da den kom ut å vi så den. Jeg er flink sant? Ikke noe missfarging, men størrelsen var bare ikke rett lengre haha.




------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Så nå har dere fått alle de gode oppdateringene. Så da skal jeg med tungt hjerte gå over til de veldig triste oppdateringene.

Jeg har ikke skrevet om det på bloggen tidligere, men pappaen til Dimitris har vert syk veldig lenge. For i fjor før vi dro til Hellas så fikk vi beskjeden om at kjære Vaggelis hadde fått lungekreft. Det var veldig dårlige nyheter da legene kunne fortelle at han hadde hatt lungekreft i ca. et helt år uten å vite om det. Men legene sto sefølgelig på å gjorde alt de kunne for at mannen skulle bli frisk igjen. Så de startet med cellegift da. De kunne ikke opperere siden svulsten var slik den var, å de kunne ikke gi strålebehandling heller ifølge legene. Så de skulle altså prøve å forminske svulsten med cellegift for så å operere etterpå. Da vi kom til Hellas i fjor sommer å ny rønken ble tatt av Vaggelis, så fant legene ut at svulsten ikke hadde krympet med behandlingen, tvert imot hadde den vokst seg ganske så mye større. 

Pappaen til Dimitris var veldig dårlig da vi var der i fjor sommer. Han klarte ikke å holde på mat, nesten alt kom i retur. Å han besvimte 2 ganger mens vi var der, noe som skremte meg veldig å satte meg ut. Jeg spurte Dimitris mange ganger før vi dro tilbake til Norge om han ville bli igjen der sammen med pappaen sin. Men Dimitris hadde bestemt seg for å dra tilbake til Norge sammen med meg. Ikke fordi at han ikke ville være sammen med faren, men fordi at han har oss her i Norge som også er familien hannes. Å faren var jo ikke dødende heller på dette tidspungtet.

Vi kom hjem å ble sefølgelig oppdatert jevnlig på hva som skjedde når det gjaldt Vaggelis. De skulle teste ut nye behandlinger. Legene kunne fortelle at ingen ting kunne gjøre Vaggelis frisk igjen, men de skulle prøve nye behandlinger for å stoppe svulsten i å vokse. Vi alle krysset å ba til høyere makter for alt det var verdt. For søsteren til Dimitris skulle nemmelig gifte seg i sommer, å kjære Vaggelis hadde sett veldig fram til dette bryllupet når han skulle følge sin kjære datter opp. 

Januar kom å beskjedene fra legene ble bare verre å verre. Kreften hadde spredt seg til flere plasser i kroppen. Så kommer vi til nå i februar. Legene kunne fortelle at de ikke trodde at Vaggelis kom til å overleve fram til påsken engang, men påsken var satt som max. Så søsteren til Dimitris ringte til Dimitris for 2 dager siden på morgenen for å fortelle at det var på tide for Dimitris å komme ned til Hellas. Dimmitris begynte å pakke med en gang for å gjøre seg klar, og søstera skulle få bestilt billetter til han. Å ca 2-3 timer etter at Dimitris hadde snakket med sin søster så sovnet vår høyt elskede Vaggelis inn. 

Så dette er en tøff tid for oss alle, men aller mest for Dimitris. Dimitris rakk aldri å komme seg til Hellas i tide for å høre faren sin stemme for siste gang. Noe som sefølgelig å forståelig har gått veldig inn på Dimitris. Men Dimitris er også glad for at faren døde mens han sov. Det skjedde på en veldig fredfylt måte, og uten smerter. Alt skjedde veldig plutselig å uventet. Vaggelis var stabil å alt da søsteren tok den første samtalen til Dimitris å ba han komme hjem. Å da de skulle sjekke til faren igjen bare 2-3 timer etterpå så var han borte.

Jeg har hatt det helt forferdelig siden torsdag rett å slett. Jeg har så mange tanker i hodet at hodet er på tur til å eksplodere. Jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne være der for samboeren min i denne tøffe tiden, men det lar seg ikke gjøre pga økonomien vår. Å i tillegg til alt som fåregår der, det faktum at Dimitris ikke kommer hjem på en stund, og at barna snakker mye å savner Dimitris. Så har jeg en del å takkle i tillegg til mine egene følelser rundt alt dette.

Jeg regner med at det kommer til å være tøffest nå den første uken. Både for meg her i Norge, å for Dimitris nede i Hellas. Å sammen skal vi komme oss igjennom dette selv om vi ikke er på siden av hverandre. (takk gud for internett og telefon)

Så i dag allerede var begravelsen for Vaggelis. I Hellas har de begravelse bare 1-2 dager etter en person dør. Men de har også en sermoni 9 dager etter begravelsen, og 40 dager etter begravelsen. Etter 40 dager sies det at sjela finner fred å reiser (eller noe slik. Litt vanskelig for meg å forstå alt siden jeg ikke er ortodoks kristen).

Så hvil i fred kjære Vaggelis. Høyt elsket å dypt savnet. Du er i tankene mine hele tiden selv om jeg ikke er i Hellas å kan være en del av alt som skjer der.

Malin/Huttetuu 

Forsiden Om meg Fødselshistorie 1 Fødselshistorie 2 Facebook Kontakt meg

Malin Lauritsen

Malin Lauritsen 27, Bodø
Huttetuu@hotmail.com er min mailadresse hvis noen vil kontakte meg

Instagram

Søk

Widgets

hits